Bygger hus. Og folk.

Snekring kan bygge selvtillit. Det har Marianne Einan og de andre deltakerne i prosjekt “Oppbygging av mennesker og hus” i Lødingen erfart.

Den tidligere forsvarsboligen er bygd i 1952, men har de siste tre årene blitt gjennomrestaurert av en gjeng ungdommer som slet med å få innpass i ordinært arbeidsmarked.

 

Fra venstre arbeidstaker Angel N. Deception, pros- jektleder Otto Indstø, arbeidsleder Arne Kvandal, deltaker Marianne Einan, arbeidsleder Jan-Roger Henriksen og miljøteapeut Gunn Bergli. 

Fornyelsesprosess
Nye vinduer, ny bordkledning, nye dører, ny isolasjon, nye innvendige vegger, ny kjøkkeninnredning, oppgraderte bad.
Parallelt med endringene i firemannsboligen har deltakerne i prosjektet “Oppbygging av mennesker og hus” fått arbeidstrening, større tro på seg selv og bedre evne til å takle verden slik den er.
- Når man blir stående utenfor skole og jobb i mange år, er det lett å miste troen, både på seg selv og verden omkring. Deltakerne har brukt tid på å bli trygge, stole på andre og å kunne fortelle om seg selv, sier prosjektleder Otto Indstø.
 
Selvtillit
Marianne Einan er den eneste som har deltatt i prosjektet hele perioden.
Hun kom med fordi hun hadde vært arbeidsledig i tre år, og trengte noe å gjøre.
- Jeg hadde prøvd både kurs og arbeidstrening, men fant ikke noe som passet for meg. Jeg er en type som liker å skru, og hadde lyst til å gjøre noe praktisk. Å lære snekring var midt i blinken – jeg liker å være sjølhjulpen, sier hun.
Marianne har hatt stor glede av å være med.
- Vi har vært et godt team, så det sosiale har vært et stort pluss. Jeg har fått mer selvtillit. Folk hilser på meg, slår av en prat, spør hvordan det går i prosjektet. Det er veldig ok, sier hun.
 
Jøss, jeg taklet det
Hun var en av dem som kom inn i prosjektet med dårlig selvbilde og et tilnærmet “unnskyld at jeg er her”.
- Det har vært fantastisk å følge Mariannes utvikling. Hun har snakket om prosjektet foran både formannskap, skoleklasser og NRK-mikrofoner. Jeg er så stolt på hennes vegne, sier Otto Indstø.
- Ja, man blir jo modigere etter hvert. “Jøss, jeg taklet dette også”, liksom. Da er det stadig flere ting som slutter å være skumle, kommenterer hun.
 
Middel, ikke mål
Huset rommer fire leiligheter på 75 kvadratmeter hver. Verken Marianne eller noen av de andre deltakerne planlegger å bo i de leilighetene de har restaurert.
- Kommunen kommer til å disponere leilighetene. Vi regner med det skal gå greit å få leid dem ut, for utleieboliger er mangelvare i Lødingen, kommenterer Indstø.
Leilighetene blir ikke helt ferdige innen prosjektet avsluttes sommeren 2011.
- Det har mindre betydning. Huset har aldri vært målet, det har vært et middel. Vi har lært utrolig mye av prosessen og holder nå på med et erfaringshefte som skal distribueres nasjonalt. Vi har testet mange ulike modeller, og lært at settingen er avgjørende, sier prosjektlederen.
 
Tid, tid, tid
I tillegg til å snekre har gjengen blant annet vært på fisketur, utflukt, kafébesøk og bowling.
Å ha nok tid er essensielt. Derfor må det ikke være for mange deltakere i prosjektet til enhver tid. Fire har vært nok i dette tilfellet.
- Det hender vi sitter en hel dag og prater. Det trengs. Vi må huske at de som rekrutteres i et slikt prosjekt er mennesker som ikke ville hatt noe i ordinær virksomhet å gjøre, slik de var i starten. Desto gledeligere er det å se den fine utviklingen på flere av dem, sier miljøterapeut Gunn Bergli.
- Hva kommer du til å gjøre etter prosjektet, Marianne?
- Eeeeh. Jeg hadde tenkt å vente med å si det til avslutningsdagen… Men jeg har fått tilbud om en vanlig jobb, sier hun stolt og smiler stort.
 
Tekst og foto: Hanne Løkås Veigård