Gi viljen muligheter! - Utfordringer og veier videre

Avslutningsvis vil vi se oss tilbake og oppsummere noen viktige erfaringer fra prosjektperioden. Vi spør blant annet om hvordan forståelser av begrepene risiko, svev, endring og virkning kan få betydning for handling. Videre oppsummerer vi hva ungdommene har fortalt oss, og stiller spørsmål ved om vi kan tillate oss å ikke handle på grunnlag av dette. Og dersom kunnskap fra ungdommen skal kunne bidra til nye handlinger og endret praksis - hvordan kan det skje?

Har forståelse betydning for handling?
Hva er et problem, og hvilke løsninger kan et problem tenkes å ha? Og hvordan kan forståelse og handling være forbundet med hverandre? Bacchi (2009) er en av de som har vært opptatt av dette spørsmålet, og hun skriver: På sitt mest grunnleggende er det en allmenn innsikt at hvordan vi oppfatter eller tenker om noe, også vil påvirke hva vi tenker må gjøres med det. Dette, hevder Bacchi, spiller også en viktig rolle når politiske prioriteringer skal gjøres. Politiske tema kan presenteres som om det bare finnes en måte å forstå et problem, og dermed også en innsats. En hver beskrivelse eller definisjon er imidlertid også en fortolkning som innebærer vurderinger og valg. Det er derfor avgjørende, hevder Bacchi videre, at vi innser at tolkninger også er intervensjoner som fører til pragmatiske konsekvenser.
 
Hva betyr så dette for de erfaringene vi har gjort oss gjennom prosjektet Ungdom i Svevet?

Hvordan forstå risiko?
Målgruppen for prosjektet var ungdom i risiko. Hva forstår vi med dette begrepet – og hvilke handlinger kan det føre til? Begrepet er verken et selvforklarende eller nøytralt, og i vårt materiale ser vi tendenser til to ulike beskrivelser av risiko, henholdsvis fra ungdommer og ledere:
 
Ungdom forteller først og fremst om følelser - som utenforskap, ensomhet, annerledeshet, sinne, fortvilelse og liten tro på egen fremtid. Voksne derimot beskriver ungdommers atferd - som skoleskulk, uro, avvisning, tilbaketrekking, rusmisbruk eller kriminalitet. Ser vi på offentlige tekster knyttes risiko primært til uproduktivitet - ungdommer blir en økonomisk belastning fordi de ikke er på skole eller i arbeid, de er kriminelle, eller fører på andre måter til merkostnader for samfunnet.
 
Hvordan kan så forståelse påvirke hvilke tiltak eller innsatser som velges? Et eksempel illustrerer hvordan problemdefinisjon, innsats og mål kan være forbundet:
 
  • Ungdom opplever utenforskap og ensomhet, og tiltak kan være inkluderende og støttende aktiviteter som avhjelper ensomhet. Målet er nådd når ungdommen føler inkludering og samhørighet.
  • Voksne observerer atferd, og tiltak kan være atferdsregulerende. Det kan omfatte sanksjoner, reguleringer og belønninger. Målet er nådd når atferden er endret.
  • Samfunnet bekymrer seg for uproduktivitet og ulønnsomhet. Tiltak vil settes inn i den grad de kan bidra til at ungdommen får, eller beholder, skoleplass eller lønnet arbeid. Målet er nådd når ungdommen er i skole eller jobb.
 
Dette er en forenklet presentasjon, og både ungdommer og ledere har også gitt langt mer nyanserte beskrivelser. Dette til tross illustres et poeng. Gitt at det finnes ulike forståelser av hva risiko innebærer for en ungdom – hvilken forståelse vil dominere når tiltak skal velges og iverksettes? Defineres problemet primært som atferd – eller som følelser? Hvem bestemmer hva som skal gjelde? Hvilke tiltak vil regnes som mest hensiktsmessig – de som tar sikte på atferdsending, eller de som avhjelper ensomhet og følelse av utenforskap?
Risiko kan alternativt forstås som muligheter. Når vi risikerer noe er vi i bevegelse og prøver noe nytt som kanskje kan mestres. Læring og mestring skjer i rommet mellom det utrygge og det trygge, og risiko er en nødvendig del av denne prosessen. Du risikerer å mislykkes – eller å lykkes. Slik kan vi også forstå risiko - ikke som det som for en hver pris må unngås, men som sjanser en ungdom kan trenge hjelp til å mestre.

Ungdom i svev - et alternativt begrep med nye muligheter
Svev gir andre assosiasjoner enn risiko og utenforskap. Vi har vært opptatt av at alle ungdommer er - og må være - i svev. Noe skal forlates, og svevet kan være bevegelser mellom skoleslag, vennemiljø, eller mellom barne- og voksenverdnen. Noen har imidlertid mer utrygge svev og mer usikre landingsplasser enn andre, og trenger derfor ekstra støtte og hjelp. Vi har erfart at ordene og begrepene vi bruker har betydning. Ungdommer kan identifisere seg med svevet, og liker å være en del av det. Samarbeidspartnere har også uttalt at de heller vil være med på et svev- enn et risikoprosjekt. Vi har erfart at svev, i motsetning til risiko, formidler normalitet, positivitet og mulighetstekning. Det å ta i bruk et nytt begrep kan åpne for nye forståelser og andre måter å tilnærme seg og handle på. Ser vi dette i lys av Bacchis poeng vil måten vi tenker om noe få betydning for hva vi mener må gjøres med dette "noe".

Hvordan forstå endring og virkning?
Et annet spørsmål er hvordan vi forstår endring eller virkning. Også dette er sammensatte begrep som kan romme ulike forståelser. Hva fortelles i prosjektene om endring og virkning?
 
Hva sier ungdommer og ledere?
Vi har lett etter ungdommer og voksnes beskrivelser av endring, og ser at denne kan måles med ulike målestokker - store og små. De store endringene kan måles som fullført skolegang, fast jobb eller egen bolig. Vi ser store endringer i flere prosjekt, der ungdom som nærmest var gitt opp har endret sine liv på signifikante måter, målt i påbegynt og fullført skolegang og kursing, igangsatt behandling, eller forpliktende arbeidsforhold.
 
Andre endringer kan måles etter en langt mindre skala. I blant beskrives endring som å våge å tenke at det finnes mulighet for en ny retning i livet, eller at det er mulig å søke en skoleplass eller en jobb. Andre ganger er det en begynnende tro på egen rusfrihet. Det er vanskelig å endre noen som ikke selv ønsker det. Endring starter i mennesket selv, og kan begynne med en tanke om at det kanskje er mulig å forandre retning i livet. Tankene oppstår sjelden i et vakuum, men kan støttes av noen som møter og forstår. Ungdommer forteller oss om "magiske øyeblikk" der de for første gang møtte noen som trodde på dem. Så kunne de gradvis også begynne å tro på seg selv. Deretter skal mye legges til rette for at flere om en stund kan komme i skole, arbeid, eller leve selvstendige liv. Endring begynner likevel med små steg, og med en forsiktig tro på at noe nytt kanskje er mulig.

Når lykkes man, og når er noe mislykket? Det hender at ungdom avslutter tiltaket eller prosjektet de er inne i. De vender tilbake til liv de hadde før, liv som etter manges målestokk er lite tilfredsstillende. Betyr dette at tiltaket har vært mislykket for ungdommen? Vi har ungdommer som har stått over tid i jobb for første gang i livet. Vi møter ungdommer som har mestret helt nye aktiviteter, og inngått i nye sosiale og forpliktende relasjoner før de brøt ut. Er prosjektet mislykket for deres del i det de forlater, eller kan vi tenke på andre måter? Gjennom deltakelse har flere fått ferdigheter og erfaringer de ikke har hatt fra før. Følelsen av å ha fått noe til, eller kompetansen og kyndigheten som er oppnådd gjennom måneder i prosjekt, legges ikke igjen i det man forlater.
Vårt poeng er å understreke at vår forståelse gir føring for handling, at definisjon av hva risiko er gir retning til hvilke innsatser vi setter inn, og at mål som settes styrer hvorvidt noe vurderes som vellykket eller mislykket.

Endring på kommunenivå
Prosjektet anskueliggjør også perspektiver knyttet til endring på kommunenivå, som vi ser kan ha fått betydning.  
For det første handler det om at vi har lett etter det som er virksomt i prosjektene, noe som innebærer en ressurs- og løsningsfokusert tilnærming. På samme måte som vi kan se hvordan prosjektene i møte med ungdommene først og fremst har hatt et mestringsfokus, har vi i forskningen hatt blikket rettet mot hva kommunene har gjort når de har lyktes i arbeidet, og hvordan de forstår suksess. Vi har lett etter eksempler og fortellinger som rommer beskrivelser av god praksis. Fokuset har bidratt til en bevisstgjøring omkring dette i prosjektene, og trolig ført til en forsterkning av denne praksisen.  

Videre handler dette om hvordan man tenker om endring og forandring i selve prosjektarbeidet. En av de store utfordringene slikt arbeid er å få til en organisering der en klarer å utnytte prosjektets frie stilling til å utvikle og prøve noe nytt, samtidig som en sikrer at arbeidet med ungdommene og prosjektene ikke lever sine liv for så å avslutte når prosjektet er over. Et mål er å bli en del av den kommunale virksomheten og føre til læring og forandring av organisasjonen som helhet. I de prosjektene som synes å lykkes med dette, kan vi se noen felles grep:
For det første handler det om at prosjektet og prosjektledelsen er forankret i kommuneledelsen og opererer med et tydelig mandat derfra, noe som åpner dører hos de nødvendige samarbeidspartnere. For det andre at man tenker prosjektets omstillingsarbeid inn i forhold til kommunale planer, herunder oppvekstplan.

Videre ser det ut til å ha en betydning om prosjekt befinner seg innenfor eller på siden av ordinær virksomhet. Der prosjekt inngår i, eller er i et nært samarbeid med, ordinære tjenester blir ringvirkningene større enn om prosjekt er noe på siden av det ordinære. Det vil også være lettere å trekke felles lærdom av prosjekterfaringer ved en sentral plassering.

Dernest handler det om en forståelse av prosjektarbeidet som et langsiktig prosessrettet utviklingsarbeid, som berører hele oppvekstfeltet i kommunene. De innebærer en forståelse av prosjektarbeidet som forandringsarbeid, med fokus på prosess og læring. Dette innebærer et perspektivskifte fra å tenke implementering av prosjekterfaringer i etterkant, til å tenke involvering av samarbeidspartnere fra starten av prosjektet.    

Temakafé eller dialogmøter har, sammen med ulike former for kommunemøter, også representert en tilnærmingsmåte som har vært gjennomgående prosjektkommunene. Her har prosjektene invitert samarbeidspartnere og kommuneledelse til å møte prosjektet og ungdommene, og fått del i erfaringer og diskutert og gitt innspill til problemstillinger som prosjektet reiser. På den ene siden handler det om at de ulike aktørene som er berørt av tematikken, skal kunne bidra med sin unike kunnskap og komme med synspunkter, og gjennom dette bidra med sin kunnskap for å oppnå best mulig løsninger. I tillegg handler det om en erkjennelse av at en slik involvering ofte er avgjørende for å skape nødvendig engasjement, vilje og oppslutning om de endringer som må til på ulike nivå. Dette synes å ha fungert som et virkemiddel som støtter både de forankrende og forandrende prosessene.

Hva oppleves som virkningsfullt?
Hva forteller så våre informanter om hva som har vært viktig for dem i prosjektene, og i deres egen endringsprosess? Nærmest uten unntak beskriver de en eller flere voksne som har vært der for dem. De beskriver holdninger somde voksnes verdier, tenkemåter, deres måte å forstå og møte ungdommen på som ligger bak handlingene de gjør. De beskriver handlinger – det de gjør, og måter de gjør det på. De forteller om betydningen av oppsøkende arbeid, og nødvendigheten av å finne ungdommer der de er. Også de som ikke banker på døra, eller de som ikke noen gang bestiller en time, kan trenge hjelp. De forteller at det er nødvendig å gå ut av kontorene, og holde ut i møter med ungdommer mistror et hjelpeapparat de aldri har opplevd som hjelpsomt. De snakker om tid som er nødvendig for å etablere tillit. De forteller om de mange viktige aktivitetene, om humoren og om voksne som spør dem og finner ut hva de trenger.

Hva oppleves som virkningsfullt?
Finn ungdommene der de er.
Hold ut.
Gå ut av kontoret.
La ungdommen beholde kontakten med den ene han stoler på.
Noen må være tilgjengelig - også midt på natta.
Ungdommen er hele lokalmiljøets ansvar.
Bruk tid. Det tar tid å få tillitt. Ikke la tiden bli en sovepute. Tiden arbeider ikke, den må fylles med noe virkningsfullt, som kan handle om:
Bry deg om.
Gjør noe sammen.
Snakk med dem - ikke til dem. Spør etter drømmene, og tro på dem.
Begynn med å spørre hva ungdommene trenger - ikke hva tjenestene har å tilby.
Dropp ikke ut.
Forvent noe av dem - og pass på at forventingene er realistiske. .
Ikke aktiviser bare for aktiviseringens skyld. Arbeid, utdanning må også oppleves meningsfylt.

Kan vi la være å gjøre noe med det?

Dersom vi vet hva som virker, og dersom det ungdommene og fagfolkene forteller er sant, kan vi la være å gjøre noe med det? Og hva kan i så fall gjøres?

 

Filosofen Badoui (1996) hevder at vi, i møte med nye situasjoner og erkjennelser, kan erfare at våre kjente handlingsmåter ikke strekker til. Denne nye erfaringen vil få oss til å se ting annerledes, og utfordre oss til å handle i overensstemmelse med denne nye forståelsen. Badoui beskriver dette som en sannhetsprosess der ny erfaring og ny forståelse tvinger oss til en ny væremåte. Erfaringen får oss til å holde noe for sant som utfordrer vår fremtidige praksis. Han utfordrer oss til å være trofaste mot disse hendelsene, selv om det er mye som kan trekke andre veier: Det er lett å forsette å gjøre det man alltid har gjort. Endringer kan være vanskelig og tidkrevende, og er slett ikke alltid i ens egen interesse.

Vi hevder ikke at våre funn er nye sannheter. Spørsmålet vi stiller oss er imidlertid hvordan dette kan få betydning for de mange tjenester og etater som møter ungdom. Kan vi, om vi låner Badois begrep holde utsagnene for sant? Og dersom vi gjør det, tvinger det frem andre praksiser? Eller er det for vanskelig, tidkrevende og ubehagelig å endre et hjelpeapparat slik at det imøtekommer ungdommens behov? Må man drive prosjekt for å få til dette, eller er det mulig innenfor ordinære tjenester?

Professor i European Youth Policy, Howard Williamson (2008) hevder at det er samfunnets plikt å hjelpe ungdom i risiko. De fleste barn og unge har i følge ham et godt utgangspunkt for å bli inkludert fordi de har foreldre, lærere eller andre som rettleder dem. Enten de spiller instrumenter eller driver med sport, deltar i organisasjoner eller drar på ferie med familie, gjør de seg varierte erfaringer under voksen rettleding. For de ungdommene som mangler slike erfaringer, er det et imidlertid et offentlig ansvar å gi et tilsvarende tilbud. Dette er, i følge Williamson, vår moralske plikt. Tilbyr vi ikke denne hjelpen hevder han, tillater vi også at en del av ungdomsbefolkningen får et dårlig liv.
 
Det er mange som er opptatt av å beregne kost- nytte- effekten av forebyggende virksomhet. Regjeringens strategi for forebygging (2009), påpeker imidlertid at selv om det er mye som tyder på at forebygging lønner seg økonomisk, så er også på forebygging et mål i seg selv:
 
”Viktigst er det likevel at et utsatt barn som hjelpes på rett vei, vil få et bedre liv. Selv om det kan være sammenfall mellom det som er økonomisk lønnsomt og det som gir god livskvalitet, er det altså viktig å framheve at en satsing på forebygging først og fremst er et moralsk og ideologisk spørsmål, mer enn et rent økonomisk anliggende. Vi forebygger ikke først og fremst for å spare penger, men for å skape et samfunn som er bedre å leve i.”
 
Hvilke betydning kan så dette få? Vi nærmer oss spørsmålet ved å se på noen betingelser vi har erfart som viktig i det ungdommer og ledere forteller om som gode og hjelpende tiltak. Først reflekterer vi over kompetanse og profesjonell virksomhet. Deretter går vi inn på betydningen av møter, og avslutningsvis peker vi på nødvendigheten av å komme fra ord til handling, og hevder at noen må få noe til å skje - på alle nivå.

 

Kompetanse og profesjonell virksomhet

Fortellinger av den gode voksne, eller den viktige hjelperen går igjen i alle prosjektene. Hva er det som kjennetegner disse personene?
 
I ungdommers beskrivelser av gode eller virksomme møter, er det mye som i utgangspunktet kan sees på som allmenne kvaliteter og funksjoner som voksenpersonene besitter eller utfører. Vi finner nærhet, interesse, engasjement og latter. Vi hører om voksne som ser, spør og bryr seg. Dette er viktige menneskelige egenskaper, og de aller fleste voksne kan være betydningsfulle for ungdommer. Det er derfor viktig at voksne, uavhengig av utdanning og yrke, bryr seg om og engasjerer seg i dem de møter.

Mange ungdommer har også mer omfattende utfordringer som krever noe ut over dette. Tiden, som fremheves av mange som en viktig faktor, må fylles med en virksom relasjon, meningsfylte aktiviteter og målrettete handlinger. Vi ser betydningen av en profesjonell virksomhet som kjennetegnes av et faglig systematisk oppsøkings- og oppfølgingsarbeid, hvor en med utgangspunkt i den enkeltes unges situasjon og behov tar i bruk faglige metoder og verktøy som hjelpemidler, og i samarbeid med den unge utvikler et individuelt tilpasset tilbud.  

Profesjonell virksomhet innebærer også en koordinerende funksjon, samt vilje og mulighet til å være en døråpner til andre tjenester. Den unge trenger noen med oversikt over hjelpeapparatet, med kunnskap om hvem som kan hjelpe til med hva, samt noen i posisjon til å få ting til å skje på vegne av den unge. Dette forutsetter at hun er gitt mulighet til det, at hun har evne og vilje til å ta ansvar, og kan bruke den makten hun har i kraft av sin stilling til å få ting til å skje.

Vi har vi pekt på hvordan arbeidet fremstår som en verdibasert virksomhet, hvor en gjennom handlingene uttrykker bestemte verdier og holdninger som får den voksne til å fremstå som troverdig og til å stole på. Det er essensielt at en evner å håndtere de etiske dilemmaene og personlige utfordringene og som kan oppstå i den type nære relasjoner som beskrives i flere av prosjektene. Når deltakerne i prosjektet trekker frem nærhet og engasjement som sentrale faktorer i det de opplever som virksomt i relasjonen, utfordrer dette en tradisjonell oppfattning av profesjonalitet som ofte forbindes med begreper som objektivitet og avstand. Vi stiller spørsmål ved om det er nærheten i seg selv som er problematisk, eller om problemet først oppstår dersom man ikke har en beredskap til å håndtere de problemene nærhet kan skape. Her er det viktig å understreke betydningen av å ha en bevissthet om slike dilemmaer, samt refleksjonskompetanse og trening i å tenke over og sortere slike utfordringer. Dette fordrer at en har tid til og arenaer for refleksjon for de som arbeider på denne måten. Deltakelse i prosjektet har gitt ekstra rom for dette blant annet gjennom rapportering og deltakelse på prosjektsamlinger.

Hvordan få til endring?

En gjennomgående erfaring fra prosjektperioden er betydningen av møter - eller møtesteder. Det kan handle om å invitere til og legge til rette for samtale og dialog mellom enkeltmennesker, mellom tjenester/ etater eller aktører i et lokalsamfunn. Videre ser vi betydningen av at noen må få noe til å skje på alle disse nivåene:
 
Hva kjennetegner gode møtesteder?
  • Tid
  • Tillit
  • Engasjement
  • Ansvar
  • Tilgjengelighet
  • Nysgjerrighet
  • Anerkjennelse
  • Fokus på muligheter
  • By på seg selv
  • Medvirkning
  • Respekt for andres grenser
  • Utålmodig og forventningsfull
  • Å ville noe – fokus på mål

Noen må få noe til å skje!

For å lykkes med tiltak overfor målgruppen må man ha fokus på horisontale og vertikale prosesser på individ-, kommune-, fylkes- og nasjonalt nivå. Horisontale prosesser handler blant annet om tverrfaglig samarbeid mellom offentlige og frivillige, mens vertikale prosesser handler om at man for å lykkes på et nivå, er avhengig av at ting fungerer på de andre nivåene. Langs begge dimensjoner kan det oppstå sviktsoner. For å se disse, og unngå at de oppstår, er det nødvendig å lage gode møtesteder for informasjon, kjennskap og kontakt på alle nivå.
 
En betingelse for at møteplasser skal bli virkningsfulle er imidlertid at ord følges av handling. Vi har vel alle erfart at dette ikke nødvendigvis skjer, og at møter kan ende opp i ingenting. Til tross for god vilje og stor enighet faller mange tiltak sammen fordi ingen får, tar eller gis ansvar for å få noe til å skje, samtidig som ingen koordinerer de nødvendige innsatsene. Vi ser at denne noen kan spille avgjørende roller på flere nivå:
 
Individuelt nivå: Den enkelte ungdom trenger noen som ser muligheter og løsninger, og som samtidig kan motivere og støtte. Dette løses på ulike måter - gjennom personlig koordinator, mentor eller miljøkontakt.

Lokalt nivå: I kommunen må det finnes en koordinerende etat, instans eller person som har oversikt, koordinerer tjenester og tiltak og ser sammenhenger og sviktsoner. Dette kan eksempelvis være en oppvekstleder eller - koordinator. Skolen er den offentlige aktøren/arenaen der alle barn og unge befinner seg, og vi ser et potensial i å bruke denne arenaen til å se og nå unge som trenger hjelp i en tidlig fase. De sviktsonene som tydeligst går igjen i prosjektkommunene, er utfordringer som oppstår i ungdommers og andre aktørers samhandling med barnevern og NAV.

Regionalt nivå: Også i den enkelte region/ fylke må noen ha oversikt over sammenhenger - og mangel på sammenhenger. Det er mange instanser på regionalt nivå som har ansvar for ungdom i risikosonen. Vi kan nevne fylkesmannen, fylkeskommunen (skole/utdanning og folkehelse), Bufetat, NAV, Husbanken(bolig) og KS. Fylkesmannen har en samordnende rolle i fylket, samtidig som de skal være både en pådriver og utviklingsaktør.

Fylkesmannens samordnende rolle gir et unikt utgangspunkt for også i fremtiden å kunne ha en koordinerende rolle i satsing på ungdom i risiko. For å styrke utviklingsarbeidet, bør samarbeid med aktuelle undervisnings- og forskningsmiljøer inngå som en sentral samarbeidspartner.

Statlig nivå: Ungdom i risiko er et nasjonalt satsningsområde, og ulike departement og direktorat prioriterer arbeid med denne gruppen. Det er positivt, men tidvis også utfordrende fordi signal og prioriteringer er dårlig koordinert. Dette kan føre til fragmentert innsats i stedet for det som er målet - sammenhengende og koordinert hjelp til de som trenger det.

 

Hva betyr så dette?

Vi har sett noen kjennetegn ved måter de ansatte/ samarbeidspartnerne jobber på. Vi ser at de setter ungdommen i sentrum, at de arbeider sammen med ungdommer og tilstreber en stor grad av medvirkning. De går ut av kontorene når det er nødvendig, og møter ungdom på andre arenaer. De gjør noe sammen, og bruker ikke tiden bare på å snakke. De tåler avvisning, holder ut og dropper ikke ut. De er reflektert over relasjoner, og er forberedt på at relasjoner også skal avsluttes.

Videre ser vi noen kjennetegn ved måter organisasjoner er strukturert på. Også her er det felles fokus på målgruppen, og virksomheten er tiltrettelagt slik et det er mulig å følge opp den enkelte ungdom. Huset, eller rommets utforming inviterer til uformelle samtaler. Det er også mulig å oppsøke ungdom der de er, og dra hjem til dem ved behov. Det er lov å gå ut av kontoret når det trengs. Videre er det tilrettelagt for fleksibilitet, slik at ungdommen har noen å kontakte også utenom ordinær kontortid. Ungdommen har sin faste kontaktperson over tid, og virksomheten har et fungerende flerfaglig samarbeid.

Kjennetegn ved oppfølginger, som vi tidligere har væt inne på, preget både av holdning og handling. Voksne formidler tro på ungdommen, og tar utgangspunkt i deres håp og drømmer. De bryr seg om ungdommen, og leter etter mestring og ressurser. Videre har de tydelige forventninger, de går ved siden av ungdommen, og de er handlingsdyktige.

I enkelte kommuner har ansatte blant annet innen skole, barnevernstjenesten og NAV uttalt at de ikke kan jobbe på slike måter innen sin virksomhet. Dersom det er slik, reiser det noen viktige spørsmål.

  • Hvordan er tjenester organisert for å imøtekomme ungdommers behov?
  • Hvem skal jobbe oppsøkende, og hvordan?
  • Hvem skal finne ungdommene som trekker seg unna?
  • Hvor skal vi møte dem?
  • Hvordan vi møter ungdommene? Hvordan tenker vi tilnærming, og hvordan sikres tid, tilgjengelighet og aktivitet?
  • Hvordan arbeider vi med medvirkning?
  • Hvilke hovedarenaer kan brukes – kan skolen være en mer felles arena enn den til nå har vært?
  • Hvordan vi utvikler tjenestene våre men tanke på forankring og forandring ?
 
Hva måles, og hvilken betydning har mål?

Det som måles vil også føringer for hva som gjøres. Dersom en virksomhet må dokumentere i hovedsak ut fra mål som tidsfrister og økonomi, slik tilfellet er i dag, vil dette skyve virksomheten i retning av det arbeidet som kan måles ut fra slike standarder. Vi spør oss om det er mulig, med ungdommers utsagn som utgangspunkt, å utfordre disse måleenhetene.
 
Hvilke spørsmål kan det være? Vi prøver oss med noen forslag:
 
  • Hvordan sikrer dere at ungdommer er reelle medvirkere i deres tiltak/ kommune? Beskriv.
  • Har ungdommene stabile voksenkontakter? Hvordan er dette organisert?
  • Hvordan sikrer dere at ungdommen får medbestemmelse i valg av voksenkontakt?
  • Sikrer dere at ungdom får nødvendig tid? Hvordan?
  • Har dere drevet oppsøkende ungdomsarbeid? Hvordan?
  • Er aktivitet lagt utenfor kontorene? Hva og hvordan?
  • Hva gjør dere for å bedre samarbeidet med andre instanser ungdommene trenger?
Vi har ikke svar på alle spørsmål. Men vi håper og tror at det vi har lært fra ungdom og voksne i svev kan bidra med nye tanker og godt samarbeid med ungdom i fremtiden. Slik at ungdoms vilje får muligheter!

Litteratur
Bacchi (2009)Analysing Policy: What’s the problem represented to be?  Pearson Education 2009
Badiou, Alain, 1996 Etikken: essay om erkjennelsen av det onde, Oslo, Aschehoug)
Williamson, Howard: ”Vår moralske plikt” Intervju i Ungdom i risiko Konferansemagasin 2009. Les mer i Williamson, H (2008), Supporting young people in Europe (Volume 2), Strasbourg: Council of Europe Publishing
Regjeringens strategi for forebygging (2009)

Av Forskningsleder Reidun Follesø, stipendiat Catrine Torbjørnsen Halås og prosjektleder Torild Jakobsen