Ett skritt FRAM

Tett oppfølging og fleksibilitet. Det er stikkord for ungdomsprosjektet FRAM i Bærum, som bringer ungdom fra passiv til aktiv. For Steffen Dahl ble møtet med FRAM starten på en helt ny tilværelse.

Bærum kommune i Akershus har 116.000 innbyggere. NAV-kontoret i Bærum har 180 ansatte og er blant de største i landet. Saksbehandlerne på kvalifiseringsprogram, arbeidsavklaringspenger, sosialstønad og arbeidssøkere er hele tiden obs på om de har noen som kan passe i FRAM. Det skjer også at ungdom selv tar kontakt for å få bli med i prosjektet. FRAM er forankret i ungdomsteamet på NAV-kontoret, noe som forenkler veien til bistand og ytelser der det er på sin plass.

Koordinator Anders Baklund (bak), veileder Stine Øby (midten) og veileder Heidi Holmen vet hvilken vei ungdommene i prosjektet skal gå - Ett skritt FRAM!

Ingen sluttdato
- FRAM tar imot utsatt ungdom med sammensatte utfordringer. Det kan handle om psykiske problemer, trøblete familieforhold, avbrutt skolegang. Våre ungdommer er de som står lengst unna arbeidsmarkedet. Mange av dem har problemer med å ta i bruk de tilbudene som finnes, sier koordinator Anders Baklund.
Målgruppen er ungdom i alderen 18-25 år.
- De fleste er med i minst ett semester. Unntaksvis har ungdommer vært i FRAM så lenge som to år. Du får være her til du er kommet ett skritt videre – fra passiv til aktiv, sier Baklund.
 
Duller ikke
FRAM holder til i landlige omgivelser på Bjørnegård psykososiale senter. Tilbudet er åpent to dager i uka, og det foregår aktiviteter hver gang. Det kan variere fra foto og maling til ballspill, turer, diskusjonsgrupper, selvhjelpskurs og yoga. Opplegget er grundig planlagt og har klare rammer, teamet er samkjørt, og det finnes alltid en plan B.
- Den første tiden jobbet vi altfor ustrukturert. Vi "dullet med" ungdommene og var oppsatt på at de måtte komme tilbake. Vi vil selvsagt at de skal komme tilbake, men vi er ikke lenger redde for å stille krav. Vi pusher der det trengs, og alle må bidra. Ungdommene må selv ta ansvar for dynamikken i gruppa, sier veileder Heidi Holmen.
 
Vi er FRAM
Det stilles imidlertid ingen krav til at ungdommene må være motiverte for å begynne.
- Vi oppfordrer dem til å komme og se. Mange er veldig skeptiske, men har utbytte av å se at det er flere som sliter. Gradvis vokser det fram en gruppefølelse: "Vi er FRAM." Vi har også noen grupperegler som alle følger, som å møte presis eller gi beskjed hvis det blir forsinkelser, å delta og være inkluderende, å gi tid og rom for andres annerledeshet, å gi konstruktive tilbakemeldinger og ha det gøy sammen. Og, ikke minst: Det som blir sagt på FRAM, det blir på FRAM, forteller Holmen.
FRAM er et lavterskeltilbud som kan kombineres med skole, behandling, arbeidspraksis og ordinær jobb.
- Det har blitt mer arbeidsrettet aktivitet enn vi hadde sett for seg. Å være i jobb oppfattes som attraktivt. Det smitter. Vi merker at ungdommene vokser, og at de er tilfredse med å kunne si "Jeg kom ikke i går, for jeg måtte på jobb"
 
På like fot
Fleksibilitet og tett oppfølging er avgjørende suksesskriterier for FRAM.
- "Tett oppfølging" blir lett et svulstig uttrykk. Hos oss betyr det at vi som veiledere er til stede i gruppa og deltar på alt som ungdommene gjør. Vi hiver oss ut i dans og klatring og viser vår egen sårbarhet, slik at ungdommene kjenner vi er jevnbyrdige og til å stole på, sier de.
Å møtes utenfor NAV-kontoret er også avgjørende.
- En annen arena skaper en annen relasjon. Vi møter ungdommene der de er, og hjelper dem å finne mestring, for mestringens skyld – ikke for at det skal passe inn i en bestemt ytelse, sier Baklund
FRAM benytter både gruppebasert og individuell tilnærming.
- Det er mye sårt som kommer opp. Gruppa er sår i seg selv. Men der vi var forberedt på mobbing og kanskje voldelige episoder, har ungdommene i stedet vist genuin omsorg for hverandre, sier veileder Stine Øby.
 
Helt passiv
Steffen Døhl (25) kom med i FRAM i 2012.
- På det tidspunktet gjorde jeg ingenting. Jeg sov eller så på serier for å få tida til å gå. Det var ikke den morsomste tiden i mitt liv, for å si det sånn.
Han hadde droppet ut fra videregående og vært sykmeldt i flere år.
- Jeg fikk diagnosen angst og depresjon, men mamma lette hele tiden etter andre svar. Hun kjente meg nemlig ikke igjen fra sånn som jeg var før. Etter hvert fikk jeg diagnosen kronisk tretthetssyndrom. Jeg flyttet hjem til kjellerleiligheten hos foreldrene mine, og gjennom saksbehandleren min på NAV, Anders Baklund, fikk jeg vite om FRAM, sier han.
 
På stell igjen
På FRAM treffer Steffen folk som sliter med lignende ting.
- Vi forstår hverandre uten at vi trenger å snakke om det.
- Hva har vært det nyttigste med FRAM, for deg?
- Den menneskelige kontakten! Jeg har lært å forholde meg til folk igjen. Jeg har også lært smertehåndtering, og å si ja til ting jeg ikke har prøvd før. Jeg har fått nye venner, og har det mye bedre, sier han.
Steffen nekter å la sykdommen stoppe seg.
- Nå har jeg 33 prosent stilling på Bohus. Jeg kunne sikkert ligget hjemme og fått de samme pengene, men jeg vil gjøre nytte for meg. Jeg håper jeg får fortsette på Bohus. Nå har jeg leilighet og jobb, og planlegger å kjøpe meg bil. Ting er på stell igjen, sier 25-åringen fornøyd.

 

Artikkelen er skrevet av Hanne Veigård og er publisert i magasinet Norge Rundt med Ungdom i svevet. Foto Erik Veigård