Mer enn en leilighet

Ungbo handler om å ha en leilighet og lære seg å bo. Og mye, mye mer. Gjennom personlig tilknytning kan koordinatoren lose ungdommen over i voksenlivet. Det får ta den tiden det tar. Anja Jeppesen Sundt er glad hun har Aage Refsland Endresen.

Ettervernstiltaket Ungbo i Stavanger ble etablert i 2006, med inspirasjon fra DUE (Der Ungdom Er) i Bergen. Ungbo er en kommunal avdeling og har ti ansatte. Tiltaket har et mål om å ha 50 ungdommer inne til enhver tid.

 

Hjemme hos Anja Jeppesen Sundt og noen av dyrene hennes. Til venstre koordinatoren hun beholdt, Aage Refsland Endresen.

By på seg selv
- Navnet Ungbo er nesten misvisende. Det høres ut som det kun handler om bolig. Vi har fokus på relasjon og tillitsfulle allianser. Vi er ikke i stand til å bidra i noens liv uten en relasjon. Vi skal være forsiktige med å si at vi tar mors eller fars rolle, men det kan ligne. Vi loser, veileder og setter grenser. Fra man er barn til man forventes å være voksne er en sårbar overgang. Den er enda tøffere for "våre" ungdommer, sier avdelingsleder Torgeir Fiskum.
Å være personlig og by på seg selv, er vesentlig.
- Men det skal selvsagt gå en grense mellom personlig og privat. Vi er her for en periode, foreldrene er der hele tiden, sier han.
 
Det funka jo
Anja Jeppesen Sundt kom i kontakt med Ungbo mens hun bodde på institusjon. Hun var sint på barnevernet, ville ut av institusjonen og drømte bare om å få være i fred. Så kom Ungbo inn i bildet. Fordi hun var under 18 år, måtte hun ta imot tilbudet om en Ungbo-koordinator hvis hun ville flytte ut av institusjonen før vedtaket gikk ut.
Første gang hun møtte koordinator Aage Refsland Endresen, ga hun klar beskjed: "Jeg treffer deg bare fordi jeg må." Hun gledet seg til å bli 18, for da kunne hun "kvitte seg" med koordinatoren. Da myndighetsdagen kom, valgte Anja likevel å fortsette i Ungbo, aldeles frivillig.
- Det funka jo, så det ble til at jeg fortsatte. Det er trygt for meg å ha Aage. Han hjelper meg med masse praktiske ting som det ikke er så lett for en ungdom å finne ut av, sier hun.
 
Hyppig kontakt
Nå er Anja 20 år. Hun har hatt Aage som koordinator i mer enn tre år.
- Når jeg trenger en voksen å snakke med, er det enten mamma eller ham jeg ringer, sier hun.
De to har blitt godt kjent. Aage oppsøker Anja minst én gang i uka.
- Jeg tror mye ville vært annerledes uten Ungbo. Jeg tror ikke jeg ville hatt det så enkelt, sier Anja.
Anja bor i en kjellerleilighet som hun og kjæresten låner fra hans foreldre. Mot å slippe husleie sparer det unge paret til å kjøpe noe eget.
- Kanskje jeg tar litt mer utdannelse. Jeg hadde en forståelsesfull skole, og klarte så vidt å komme meg gjennom ungdomsskolen. Nå jobber jeg i dyrebutikk, og trives godt med det. Men det er kanskje litt teit å bli værende på butikklønn hvis jeg kan få til noe mer, sier hun.
 
Horn med ost og skinke
Det er barnevernet som søker ungdommene inn i Ungbo. Ungdommene er stort sett i alderen 18 til 23, og mange har bakgrunn i fosterhjem, beredskapshjem eller institusjon, hvor omsorgsvedtaket går ut i det de fyller 18.
- Det er stort sprik i gruppa, fra velfungerende til totalt hjelpetrengende. Hver ungdom er som et eget prosjekt. Vi jobber på ulike måter til ulike tider, og må tørre å være litt utradisjonelle. "Et halvt horn med ost og skinke og en cola"-pedagogikk er den mest effektive pedagogikken vi vet. "Dra på Ikea og kjøpe startsett", likeså, sier Torgeir Fiskum.
 
En fair sjanse
Han ler, men understreker at han også mener alvor.
- Det er sånne enkle ting som ungdommer flest gjør sammen med foreldrene sine. Det er ikke å sy puter under armene på dem. Det er å gi dem noen faire sjanser som de før ikke har hatt. Dessuten åpner slike praktiske situasjoner for god prat, sier han.
Fiskum roser barnevernstjenesten for å være fleksible med hensyn til varigheten.
- En relasjon bygges over tid. Vi har fått lov til å bygge en modell der det ikke er så stort press på å nå mål. Vi får lov til å bruke tid og kontinuitet. Noen ganger har vi lyst til å hoppe mange trinn opp i trappa – på vegne av ungdommen. Men nå har vi lært at vi må ta ett og ett trinn og stå der til vi finner balansen, sier avdelingslederen.

 

Artikkelen er skrevet av Hanne Veigård og er publisert i magasinet Norge Rundt med Ungdom i svevet. Foto Erik Veigård